Runar ble blind - nektet å ta imot uføretrygd

---

Foto: Louise Samnøy

Runar ble blind – nektet å ta imot uføretrygd

Runar Kvam måtte kjempe seg ut i arbeidslivet, så mistet han synet. Nå håper 52-åringen at det kan bli plass til flere som ham i arbeidslivet.

 Louise Samnøy

 23.10.22 05:00

 For abonnenter

DRAMMEN: – Som du ser har jeg et spesialtastatur og et taleprogram som leser opp den informasjonen som kommer på skjermen.

Runar Kvam viser frem kontorplassen sin hos Skogholt Yrkesbekledning. Taleprogrammet hjelper han med å gi han den informasjonen han trenger i selgerjobben. Med spesialtastatur kan han mailutveksle og avtale kundemøter.

En ganske vanlig jobb, en ganske uvanlig arbeidstaker.

– Jeg merker at folk blir litt overrasket når det er jeg som kommer inn i et rom for å vise frem produktene. Men jeg har drevet med dette i 25 år. Jeg vet hva jeg snakker om.

TASTATUR: Spesialtastaturet er et av hjelpemidlene som gjør Runar Kvams jobbhverdag litt enklere. Foto: Louise Samnøy

 

Ble operert for kreft i øynene

Da Runar var seks år ble han operert for kreft i begge øynene. Legene klarte å redde 25 prosent av synet på det ene øyet. Skolegangen gikk han som normalt, men så fort han var voksen, ble det forventet at han skulle takke ja til uføretrygd, hevder Runar.

– Da jeg var 18 år, fikk jeg beskjed av trygdekontoret om at jeg kunne komme og skrive under uføretrygden min. Men det ville jeg ikke.

Runar kranglet seg til arbeidstrening hos VTA-bedriften (varig tilrettelagt arbeid) på Sørvangen på Konnerud. Da det ikke var mulighet for fast jobb der, fikk Runar hospitere hos Skogholt Yrkesbekledning.

SVAKSYNT: Runar måtte operere øynene som seksåring som følge av kreft i begge øynene. Foto: Louise Samnøy

– Folk var litt skeptiske og tenkte kanskje at jeg bare var ute etter trygden min. Men jeg tilbød meg å jobbe ekstra ved behov. Da så folk fort at jeg ville jobbe.

– Etter hvert så tenkte vi ikke over at Runar hadde dårlig syn, sier Hilde Skogholt, bedriftens CEO.

Det tok ikke lang tid før Runar fikk fast jobb. Her jobbet han over ti år i en 100 prosent stilling som «potet» på lageret og i butikken, før han reduserte stillingsprosenten. Full jobb, familie og to barn krever sitt. For Runar, som måtte bruke ekstra energi på å se, krevde det ekstra mye.

LAGERE: I løpet av de første årene på Skogholt tilbragte Runar mye tid her på lageret. Foto: Louise Samnøy

Måtte starte på nytt

For høy belastning førte ved noen anledninger til høyt trykk og blødninger fra det seende øyet. I de situasjonene kunne ikke Runar se noe og måtte inn til sykehuset. Siste gang det skjedde var i 2016.

– Du går i en form for sjokk hver gang. Jeg er jo livredd for at det er siste gang jeg har sett.

Den høsten i 2016 kom aldri synet tilbake. Runar gikk fra å kunne se 25 prosent på ett øye til å ikke kunne se noen ting.

– Når du opplever noe sånt, så går du inn i en form for depresjon. Jeg fant raskt ut at jeg måtte tilbake på jobb. Hjemme følte jeg at jeg satt i et fengsel hvor jeg ikke kom meg noen vei. Jobben var et holdepunkt og en måte å slippe de destruktive tankene jeg satt med hjemme, og det skjønte Skogholt, sier Runar.

Runars kamp om å få jobbe måtte starte på nytt. Denne gangen med Skogholt på laget, og løsningen ble å skreddersy en ny selgerstilling.

Men i den nye situasjonen var det behov for ny tilrettelegging. Runar trengte nye hjelpemidler, han måtte lære seg å navigere seg rundt på nytt både i rom, men også på internett. Bare det å svare på en mail ble en stor operasjon.

NY ROLLE: Etter at Runar Kvam mistet synet helt skreddersydde Skogholt en ny stilling foran ham. Foto: Louise Samnøy

– Viktig å gi en mulighet

Runar var imidlertid klar til å gjøre jobben, det var også Skogholt. Men utfordringene dukket opp i møte med Nav.

– Da jeg spurte Nav om jeg kunne dra på jobben igjen, fikk jeg til svar at da må du friskmeldes. Men å være blind er en tilstand, det er ikke en sykdom, sier Runar.

Å overbevise Nav om at Runar måtte tilbake på jobb, selv om han ikke kom til å bli «frisk», var bare en av flere ting som har tatt tid i prosessen med å komme tilbake. Ifølge Runar og Skogholt har funksjonsassisten-ordningen vært veldig tungvint å administrere, og det tok over et år før Runar fikk vedtatt opplæring av de nye hjelpemidlene fra Hjelpesentralen, fordi søknaden måtte gjennom så mange etater.

Funksjonsassistanse er en ordning for personer med fysiske funksjonsnedsettelser som vil skaffe seg eller beholde en jobb. Ordningen dekker utgifter til nødvendig, praktisk hjelp i arbeidssituasjonen.

– Det som er viktig å få frem, er at det å gi dem med funksjonsnedsettelse en mulighet i arbeidslivet burde vært mer på agendaen. For dette er personer som gir mye tilbake til bedriften også, sier Hilde som understreker at Nav Hjelpemiddelsentral har vært veldig behjelpelige.

Les hva Nav sier om telefonsamtalen, funksjonsassistent-ordningen og opplæring av hjelpemidler lenger ned i saken.

PÅ AGENDAEN: CEO Hilde Skogholt ved Skogholt yrkesbekledning vil ha tilrettelagt arbeid for dem med funksjonsnedsettelse på agendaen. Foto: Louise Samnøy

– Det sitter mange kompetente folk med funksjonsnedsettelser som aldri får sjansen i arbeidslivet fordi bedriftene tror det blir for vanskelig. Jeg vil ikke dømme andre, men for meg er ikke det noe liv. For meg er det viktig å føle at jeg er ett av de tannhjulene som driver AS Norge rundt. Om jeg er selger her eller skrelle poteter et annet sted. Alle jobber er viktige, og vi mennesker er lagd for å gjøre noe, mener Runar.

Under halvparten i jobb

I dag jobber Runar 60 prosent som selger. Han får fortsatt voksenopplæring og hjelp til å sette seg inn i de nye hjelpemidlene, han får lese- og sekretærhjelp åtte timer i uken og femten timer med funksjonsassistanse i måneden.

Men han tilhører et mindretall.

Sysselsettingsnivået til personer med funksjonsnedsettelser har ligget mellom 40 og 45 prosent i mange år. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at ca. 100.000 personer med funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom som ikke er yrkesaktive, ønsker å jobbe.

MINDRETALL: Runar Kvam av en andel på 40 til 45 prosent som har kommet seg ut i arbeidslivet. Foto: Louise Samnøy

Funnene er fra forskningsprosjektet HIRE, der forskere fra Nova har undersøkt forekomst og årsaker til diskriminering av funksjonshemmede jobbsøkere. Resultatene er entydige – jobbsøkere som signaliserer funksjonsnedsettelser diskrimineres i ansettelsesprosessen.

– Det som er trist er at sysselsettingsnivået er uendret de siste 20–30 årene, og heller faktisk gått litt ned, sier Sølvi Ørstenvik.

Hun er leder for Organisasjonsutvalget i Norges Blindeforbund og mener dagens tiltak ikke er gode nok.

– Tallene burde signalisere til politikere og styrende myndighetene at grepene som vi har ikke fungerer. Så er spørsmålet om det handler om systemet er for tungvint, om manglende kunnskap blant arbeidsgivere eller en manglende interesse.

Nav tar selvkritikk – men ikke på alle påstandene

Avdelingsdirektør Kristina Waksvik Nav Hjelpemiddelsentral Vest-Viken forteller at de ikke kjenner seg igjen i påstanden om at noen i Nav skal ha sagt at Runar Kvam må friskmeldes. Hun påpeker at en av deres viktigste oppgaver er å hjelpe mennesker til å være i jobb.

– Både Nav-kontoret og vi er svært opptatt av å kunne gi god hjelp og oppfølging for å få til dette, og vi synes det er leit at han har en annen opplevelse. Vi har gitt varig lønnstilskudd, funksjonsassistent og hjelpemidler for at Runar Kvam skal kunne være i jobb.

Utover det sier Waksvik at de kommer til å ta opp kritikken om sen opplæring i bruk av hjelpemidler, og at de har stor forståelse for at det har vært tungvint å administrere funksjonsassistent-ordningen

– Ordningen er god, men den må bli enklere å administrere. Det samme gjelder for lese- og sekretærhjelp. Dette er noe vi er klar over og prøver å finne en løsning på, sier hun.